Allofoner

Vi vil be deg gjøre et lite eksperiment. Hold håndflaten opp foran - og et par centimeter ut fra - munnen og si ordene "kan" og "skal". Du har kanskje, som de fleste andre, hittil trodd at k-lyden i begge ordene er den samme. Men den gang ei.

Hvis du uttaler som de fleste nordmenn, vil du føle et lite pust mot håndflaten på “kan”, men ikke når du sier “skal”. På fagspråket heter det at k-en i «kan» er aspitert på grunn av pustelyden, mens den i «skal» er uaspirert. (På fransk heter støvsuger "aspirateur".)

Disse to variantene skiller ikke på betydningen. Det er mulig å uttale feil k og likeviel bli forstått. Men det er viktig å lytte etter slike nyanser likevel. Finner har en tendens til å uttale TIL tørt og hardt, når de snakker norsk, uten den lille h-en vi har bak t-en - vi sier faktisk     "t-h-il" med en svak h – og da høres det både finsk og utenlandsk ut når de sier det. Prøv, så høer du det fort selv.

Det same gjelder for de latinske språkene. Hvis vi uttaler Paris med norsk P, synes franskmenn det høres feil ut, selv om de forstår hva vi mener.
På andre språk, kinesisk og hindi for eksempel, kan slike nyanser skille mellom et ord og et annet, slik som det på norsk og andre germanske språk skilles mellom lange og korte vokaler som i "dit" kontra "ditt", men da glir vi over fra allofoner til separate lyder.

Wikipedia har mer informasjon under .